Forrige gang vi hørte et helt studioalbum fra Uncle Acid and the Deadbeats var på Nell‘ Ora Blu i 2024 – soundtracket til en italiensk giallo-film som aldri eksisterte. En gjennomført idé, men også en plate som tok bandet langt bort fra den gitarbaserte fuzzrocken mange først og fremst forbinder dem med.

På Shapes of Midnight er gitarene tilbake. Ikke nødvendigvis som en ren retur til Blood Lust, men det føles umiddelbart mer kjent. Det er fortsatt rom for psykedeliske detaljer og små sidespor, men først og fremst høres dette igjen ut som Uncle Acid and the Deadbeats.

Tre låter hadde allerede gitt et godt bilde av retningen før albumslippet. «Don’t Let It Control You» kom først, etterfulgt av «Shapes Of Midnight» og til slutt åpningssporet «House By The Grave». Sistnevnte er kanskje den sterkeste av dem – nesten sju minutter med mørke riff, melodier og den karakteristiske følelsen av at noe ikke er helt som det skal være.

Tittelsporet gjorde også inntrykk da det kom i sommer. Da skrev jeg at låten sendte tankene mot Blood Lust, og den følelsen er fortsatt der når den plasseres inn i albumet som helhet. Les anmeldelsen av «Shapes of Midnight» her.

Men dette er heldigvis mer enn tre gode singler med fem låter rundt. Etter noen gjennomlyttinger er spesielt «When Evil Wakes» en låt som vokser. Den er seigere og mørkere, og Starrs’ meloditeft får god plass mellom riffene. «Don’t Let It Control You» fungerer på sin side nesten som et lite adrenalinsjokk midt på platen – kort, kontant og direkte.

Albumet består av åtte spor og snaue 45 minutter, og avsluttes med «Sleep No More». Det er en passe konsentrert plate. Ingen unødvendig utfylling, og selv når bandet beveger seg litt bort fra de mest umiddelbare låtene, holder den mørke atmosfæren albumet sammen.

Også denne gangen ligger det et tydelig konsept bak. Shapes of Midnight er inspirert av Edgar Allan Poes «The Masque of the Red Death», blandet med mer samtidige former for uro. Platen ble spilt inn live til analog tape i Abbey Road Studios med Chris Bolster bak spakene, og mastret av Grammy-nominerte Noel Summerville. Og bandet har brukt klassisk EMI-utstyr for å hente frem det skitne, gammeldagse uttrykket.

Det passer Uncle Acid perfekt. Produksjonen er varm og organisk, men uten at det tipper over i retroøvelse. To gitarer, skjeve harmonier og gode melodier er igjen fundamentet, og det er nettopp der bandet fortsatt er på sitt beste.

Etter de første rundene er det singlene som sitter aller sterkest hos meg, med «House By The Grave» i front, men «When Evil Wakes» er allerede på vei opp blant favorittene. Det er også et godt tegn. Shapes of Midnight virker som en plate som kommer til å åpne seg ytterligere etter hvert.

Nell’ Ora Blu var interessant fordi Uncle Acid våget å gjøre noe helt annet. Shapes of Midnight er kanskje enda mer tilfredsstillende fordi de tar erfaringene derfra med seg tilbake til sitt eget territorium. Mørket, melodiene og riffene er på plass igjen – og Uncle Acid høres ut som Uncle Acid.

Hør på hele albumet her: