Duoen fra Örebro, Sverige, dannet i 2001, er tilbake med et album som mange hadde begynt å tvile på at noen gang ville komme. Ozo og Dango har kjempet mot truckene i over to tiår, og etter at V ble sluppet i 2016 var det mange som lurte på om vi noen gang ville høre nytt studioarbeid fra dem igjen.

Men her er det. Og det leverer.

Det tar bare én tone fra Dangos fuzztunge gitar på åpningssporet Old Big Eye å slå fast at vi er tilbake. Masterflow kanaliserer den klassiske Truckfighters-vibben og brøler av sted med dynamisk, skiftende energi, fra benkrusende riff til vidåpne, psykedeliske strekk, uten å miste grepet.

På Carver svinger bandet bort fra det rett-frem og inn i et mer eventyrlig psykedelisk terreng. Sporet stikker seg frem som et høydepunkt tidlig på platen og bringer etterlengtede lag av kompleksitet. Carver, Truce og tittelsporet Masterflow er blant sporene som virkelig viser bandets evne til å fortelle historier i et levende fuzz-uttrykk.

The Gorgon er et glimrende bevis på duoens evne til å vrenge friskhet ut av kjent materiale. Dødelig fengende, dypt ned i råtten gitarstøy og med riff som er enkle men fullstendig uimotståelige.

Det er melodi her, og noe som minner om et helt Kyuss-platearkiv i bakgrunnen. Masterflow beviser at disse svenskene forstår forskjellen på å spille høyt og å spille bra. Det virkelige poenget er at Truckfighters vet hvordan de fyller ut materialet sitt uten å fortynne det. Mange stoner- og doom-band faller i fellen med å bare ha ett tempo og nekter å skifte gir. Det gir kule lyder, men sjelden et godt album. Masterflow er alt annet enn det. Platen er lagdelt, komponert og overraskende uforutsigbar.

Ti år er lenge å vente. Men Masterflow er verdt det.