Det er noe både befriende og litt urolig over å høre Sleep uten Matt Pike. Han var gitarveggene, den riffhungrige tyngdekraften som holdt det hele på gulvet. Men når «The Morrisist» åpner seg, er det ikke sorg som møter deg – det er en annen type ro.

Hempispheres er Sleeps første album uten grunnlegger Matt Pike, som også er kjent fra High on Fire. I stedet har Al Cisneros hentet inn Bubba Dupree fra Void på gitar og Dale Crover fra Melvins på trommer. Det er et krevende skifte å si ja til, men «The Morrisist» gjør det overbevisende.

Singelen er langsommere og mer meditativ enn mye av det Pike-epoken ga oss. Der Sleep på sitt tyngste pleide å dunke deg ned i bakken med volumvelde, er dette noe mer sirkulært, nesten svevende. Cisneros, som er bandets bassist, vokalist og drivende kraft, har parallelt med Sleep alltid holdt OM i live – og det høres. Den hypnotiske rytmen og klangen på «The Morrisist» minner om OM i form og stemning: basslinjen som mantra, riffet som meditasjon. Det er et spor som lener seg inn mot det ritualistiske snarere enn det brutale.

Bubba Dupree kommer fra Void, som var en pionerkraft i Washington D.C.-hardcorescenen på tidlig 1980-tall. Lyden hans er kjent for å blande punk og metal på en innovativ måte. Hos Sleep får den energien et helt annet rom å virke i – ikke kaotisk, men langstrakt og kontrollert. Dupree spiller ikke som Pike. Det er forskjellen som gjør dette interessant.

Hempispheres er spilt inn i Melvins’ studio med ingeniør Toshi Kasai. Det forklarer noe av lydbildet: tett, organisk, med en varme som ikke virker overbearbeidet.

Tekstlig fungerer «The Morrisist» delvis som en hyllest til riffet, med en direkte referanse til Tony Iommi. Cisneros har alltid levd i den mytologien, og tittelen peker tydelig i samme retning – en slags «Iommicist» i ny drakt. Albumet gis ut på Third Man Records. Det slippes digitalt 3. september 2026, og er et album med fem spor.

«The Morrisist» er ikke det tyngste Sleep har laget. Men det er kanskje det mest personlige Cisneros har gitt oss på lenge – et spor som peker mot noe nytt uten å fornekte det gamle. Det er nok til at man gleder seg til resten.