Dette er det første Sleep-albumet uten Matt Pike på gitar. Det sier seg selv at det er en enorm forandring, men det viktigste med Hempispheres er at bandet ikke prøver å skjule det. Al Cisneros er nå den eneste originale medlemmen, flankert av Melvins-trommis Dale Crover og Void-gitarist Bubba Dupree. Det som startet som et planlagt engangsopptak til et flexi disc- og tegneserieprosjekt, vokste seg til fullt bandmedlemskap, og albumet ble spilt inn i Melvins’ studio med fast lydingeniør Toshi Kasai.

Hempispheres er fem spor og 38 minutter, utgitt på Third Man Records, med Cisneros på bass og vokal, Crover bak trommene og Dupree på gitar. Trioen gir platen en annen balanse enn tidligere Sleep. Pike-signaturen er borte: den brennende gitarveggen, den nesten fysiske friksjonen mellom riff og tyngdekraft. Dupree legger seg mer rundt låtene enn midt i dem. Gitaren fungerer mindre som en bulldoser og mer som røyk, strøm og tekstur. Det kan oppleves tynnere for den som forventer klassisk Sleep-tyngde, men det åpner også rommet på en ny måte.

Dette er kanskje det mest Al Cisneros-styrte Sleep-albumet noensinne. Bassen, stemmen, mantraene og den sakte, repeterende pulsen er helt i sentrum. OM-spøkelset er merkbart til stede, ikke fordi dette er en OM-plate, men fordi platen deler noe av den samme tålmodigheten, den samme monotone tyngden og den nesten meditative måten å bygge låter på. Ifølge bandet og plateselskapet trengte Cisneros en gitarist som kjente essensen i Sleep, men som like mye hadde gjort sine egne studier og hadde sin egen stemme. Den første jammen ble beskrevet som en vibe Cisneros kaller «blue sunglasses era Iommi.»

Monotonien er både styrkens og svakhetens kilde. Noen partier går mer i ring enn fremover, men det er også der platen finner sin egen identitet. Med tidligere trommis Jason Roeder som i 2025 offentliggjorde at han var avskjediget, gir Crover en litt løsere og mer levende puls enn Sleep-lytteren kanskje er vant til. Det er ikke nødvendigvis mer kraft, men mer slingring og menneskelig bevegelse.

Hempispheres er ikke platen som erstatter Holy Mountain, Dopesmoker eller The Sciences for noen. Den har verken den umiddelbare tyngden eller den mytologiske kraften. Men den er interessant fordi den tar konsekvensen av at Sleep ikke lenger er det samme bandet. Den åpner et nytt rom i stedet for å forsøke å gjenoppbygge det gamle.