Stavanger-bandet har holdt på med sin versjon av kosmisk heavy rock i nærmere 15 år, med en stødig fremgang hele veien. Bak seg har de utgivelser som debuten Pakal (2014), Ecosphere (2015), Astrodoomeda (2017) og gjennombruddet Witches of Mars (2019). Dark Majesty i 2021 via Majestic Mountain Records markerte et nytt høydepunkt, etterfulgt av Moon People EP i 2023. Nå er de tilbake med noe av det beste de har laget.

Astral Voyager Vol. 2 åpner med Juno, og det er en glimrende entré. Det fuzz-drenkte riffet styrer låten, men det er et tungt riff, med psykedeliske perler innvevd gjennom sporene mens vokalen stiger til værs. Vokalisten Ståle Rodvelt, kjent som The Captain, er bandets tydeligste kjennetegn og det som gir Kal-El sin særegne identitet fra låt til låt. Juno flyter grasiøst, men med nok bevegelse til mer enn bare massiv verdensromklang, særlig med det fengende refrengvokalet som skjærer gjennom.

Andrespor The Nine er et bredt epos på over ti minutter, der bandet tømmer alle sine stoner-, doom- og psykedeliske verktøy og presser grenser de kanskje ikke har hatt juice nok til å nå tidligere. Vol. 2 lener seg lenger mot doom-siden enn Vol. 1 gjorde. Riffene løper saktere, vokalen skyver inn i et doomigere register, og produksjonen lar lavenden bære vekten.

Min personlige favoritt er “Juggernaut”. Her sitter mye av det Kal-El gjør best: et tungt driv, stor lyd, melodisk nerve og den seige, kosmiske følelsen som gjør at bandet skiller seg ut. Låten føles både massiv og kontant, og står igjen som et av de sterkeste øyeblikkene på plata.

Som forgjengeren ble Vol. 2 spilt inn med Ørjan Kristoffersen Lund i Bridge Burner Recording og mikset og mastret av Ruben Willem. Det sekssporede og 42 minutter lange albumet er fyldig og rikt nok til å være atmosfærisk, selv mens låtene beholder en strukturert og jordet sensibilitet. De to volumene bærer hverandre frem og er klart fra samme kreative periode.

Mange artister har falt i dobbelalbumfellen, enten ute av stand til å fullføre en konseptnarrativ tilfredsstillende, eller ved å spre de beste komposisjonene mellom to plater med for mye fyll. Heldigvis unngår Kal-El begge feller. Den astrale reisen er strålende i sin fortsatte fortelling, og den kompositoriske ypperlighetens som gjorde forgjengeren til en av de best anmeldte utgivelsene i katalogen, vises frem med glans.

Dette er en stoner-doom-plate for folk som allerede eier Sleep sitt Holy Mountain og har en mening om hvilket Kyuss-album som er best. For alle oss det gjelder: dette er obligatorisk lytting.

Kanon album!