Grunnlegger-gitaristen Niklas forlot Goatess, og de resterende medlemmene restartet prosjektet som Goddess, med de legendariske 70-talls doom-lydene som fundament kombinert med en tyngre og mer kosmisk smak. Bak seg har de Goatess-albumene fra 2013, Purgatory Under New Management (2016) og Blood and Wine (2019). Nå er det endelig tid for et nytt kapittel.

Åpningssporet Godless er en riff-fornøyelse av rang. Over syv minutter med doom-gange og stemning som setter lista høyt fra første sekund. Karl-Martin Buhres vokal er grovkornet og rå, men ikke fullt ut guttural. Tekster og melodi er tydelige og velartikulerte. Det er en røff sjarme her som sitter. På hele albumet.

I Inquisition skjer det noe spesielt midtveis, når bandet bryter med de tradisjonelle licks og grooves og skifter til hypnotiske tom-rytmer som kombinerer perfekt med de psykedelia-infiserte gitarene. Det er det draget som gjør låten uimotståelig. Riffet og vokalen som kommer inn igjen etterpå er dobbelt så hardt å motstå.

I introen til To Be King brukes det samme virkemiddelet med stor effekt. Låten trappes gradvis opp og kulminerer med uventet aggressive growls og snarls i siste vers.

Blood Fever er albumets første singel og befinner seg nærmest bandets stoner-doom-kjerne. Det er kuttet som signaliserer tydeligst hvor prosjektets identitet bor. Riffet er i Uncle Acid-territorium. Tungt, repetitivt og absurd effektivt.

Joona Hassinen har jobbet i det svenske tunge undergrunnslandskapet i over ti år, og Studio Underjords lydbilde med varm bass, organisk trommerom og fuzz-mettede gitarer uten sterile digitale kanter er den rette rammen for dette albumet. Det er ingen utvannet materiale her. Alle sporene treffer med ekte kraft. Bandet vet nøyaktig når de skal slå til og oppbyggingene er like givende som selve slagene.

Seks låter. 37 minutter og 33 sekunder. Ingen fyllstoff. Goddess tar over der Goatess slapp, med mer fokus og større tyngde. Månedens klare anbefaling.