Ren anarkistisk moro er kanskje den korteste beskrivelsen av Bong Voyages debut. Dette er ikke et forsiktig innhogg på scenen, men en haglgeværsalve av energi uten brems og uten interesse for subtilitet. Stor, dum, herlig rock som vet nøyaktig hva den driver med.

Referansene er tydelige: KISS, Black Sabbath, Thin Lizzy, Queen, Kvelertak, The Obsessed og til og med Elton John er nevnt som inspirasjonskilder. Lyden minner om KISS, Thin Lizzy, Black Sabbath og Motörhead i slåsskamp om aux-kabelen klokken tre om natten. Det er ikke en plate som prøver å finne seg selv. Den vet akkurat hvem den er.

Fra åpningssporet Saturday Rite Special setter bandet tonen: fete riff, bankende rytmer og en følelse av at det kan kollapse hvert sekund, men aldri gjør det. Large and In Charge er det åpenbare midtpunktet, en swagger-tung anthem som fungerer som et manifest. Full av attityde og groove, den typen låt som krever høyt volum og helst et overfylt rom med klebrige gulv.

Enabler og In Possession viser at disse karene vet hvordan man skriver melodier som setter seg i hodet, og mot slutten av plata føles hele ferden som en intergalaktisk pubcrawl gjennom de sju dødssyndene.

Når bandet lener seg på vintage live-rominstinkter er albumet en fest. Saturday Rite Special treffer formelen presist med et tørt, dynamisk garasjelydbilde der skitne vers spilles hardt opp mot fuzztunge refrenger. Hedonistic Hard Rock er en morsom, uselvhøytidelig og riff-først debut som vet nøyaktig hva den er og ikke later som noe annet.

Bong Voyage er ikke her for å redde rocken. De er her for å drikke den full igjen. Det holder mer enn godt nok.