Besvärjelsen har alltid stått litt for seg selv i det svenske tungrock-landskapet. Bandet ble grunnlagt i 2014 av gitaristene og vokalistene Andreas Bajer og Staffan Stensland Vinrot, med en idé om å kanalisere ånden fra Dalarnas skoger inn i moderne, tung musikk. Debutalbumet Vallmo åpnet dørene for et større publikum, mens Atlas fra 2022 vant Manifest-prisen for årets metalalbum. Det er en solid plattform å løfte seg fra – og på Till Glömskan Ad Oblivionem høres det ut som bandet vet det.

Albumet ble sluppet 28. august 2026 via Magnetic Eye Records, og består av 11 spor. Tittelen betyr “inn i glemselen”, først på svensk og så på latin – et dobbelt fall ned i det ukjente. Det er et grep som sier noe om Besvärjelsen: De er ikke redde for tyngde, men de er heller ikke redde for omtanke.

Det er kanskje nettopp omtanken som treffer sterkest her. Till Glömskan Ad Oblivionem er ikke nødvendigvis tyngre enn det Besvärjelsen har gjort før – men det føles rikere. Uttrykket er strammet inn uten å bli trangt. Doom, stoner og tung rock ligger fortsatt i bunnen, men bandet gir låtene rom til å puste, vende og overraske. Det er riff her, men ikke bare riff for riffenes skyld. Det er groove her, men ikke bare for å holde motoren i gang. Det føles som et album der hver låt har fått finne sin egen vei gjennom skogen.

“Forest rock” kunne lett blitt en gimmick, men hos Besvärjelsen føles det som en faktisk identitet. Der desert rock ofte handler om varme, støv og vid horisont, føles dette mer skogkledd, fuktig og tålmodig. Mer nordisk melankoli enn southern swagger. Mer mose, tåke og mørke trekroner enn sand, sol og motorvei. Doom Charts beskriver også albumet som Besvärjelsens skandinaviske svar på desert rock – fortsatt tungt, groovy og tordnende, men grønnere, luftigere og mer mytisk i uttrykket. Albumet gikk rett til førsteplass på Doom Charts for august 2026.

Lea Amling Alazams vokal står sentralt i dette. Hun binder sammen tyngden, melodiene og den mer emosjonelle siden av bandet, med en røykfylt og sjelfull kvalitet som gjør at selv de mest riffdrevne partiene får et menneskelig sentrum. Rundt henne ligger gitararbeidet mer melodisk enn brutalt, med harmonier, bluesnerve og driv som gjør at plata hele tiden beveger seg uten å miste fotfestet.

Besetningen på albumet er Lea Amling Alazam på vokal, Staffan Vinrot på gitar, vokal og flere instrumenter, Andreas Bajer på gitar og vokal, Erik Bäckwall på trommer og Marcus Lindqvist på bass. Fred Burman fra Satan Takes a Holiday gjester på «Accelerating Hearts» og «Didn’t Come to Party», mens Pelle Andersson fra Lowrider spiller orgel på «Black Wave». Plata er innspilt av Andreas Bajer og Marcus Lindqvist ved Glashuset i Ludvika, og mikset og mastret av Karl Daniel Lidén ved Tri-Lamb Audio Studios i Solna.

Gjestene føles ikke som pynt, men som naturlige utvidelser av albumets verden. «Accelerating Hearts» får et ekstra løft av Burmans vokalbidrag, mens «Black Wave» bruker orgelet til å trekke uttrykket enda tydeligere mot klassisk tungrock og mørkere psykedeliske rom. Samtidig er det Besvärjelsen selv som holder grepet. Det er aldri tvil om hvem som eier lydbildet.

Midt i skriveprosessen fant Lea ut at hun var gravid, noe som ifølge bandets omtale av albumet påvirket hvordan hun opplevde materialet. Det er fristende å høre noe av dette i musikken – ikke som en enkel forklaring, men som en underliggende bevissthet om forandring, tap, videreføring og hva som blir igjen når noe gammelt glir over i noe nytt. Når albumet til slutt lander i det enkle avslutningssporet «Oblivion», føles det som slutten på en reise, men ikke nødvendigvis som et punktum.

På Till Glömskan Ad Oblivionem beholder Besvärjelsen en punkinspirert grunnholdning, men utvider lyden med farger fra blues, metal, prog, psykedelisk rock og små overraskende avstikkere. The Obelisk peker nettopp på denne brede paletten, der bandet lar ulike uttrykk slippe inn så lenge det tjener låten.

Det mest imponerende er hvor naturlig alt henger sammen. Dette kunne blitt sprikende, men Besvärjelsen virker aldri som de prøver å vise frem hvor mye de kan. De virker som de vil si noe. Det er kanskje den viktigste forskjellen mellom et godt album og et virkelig godt album.

Till Glömskan Ad Oblivionem er ikke bare en sterk svensk tungrockplate. Det er lyden av et band som har funnet et eget språk og tør å stole på det. Tyngden er der, riffene er der, men det som blir sittende igjen er følelsen av skog, bevegelse og melodier som ikke slipper taket med det første.